Hopp til hovedinnhold
Geografi

3. Ytre krefter og landformer

Lytt til kapittelet

  • Kapittel 3 del 1 (2013-utg.)
  • Kapittel 3 del 2 (2013-utg.)

Viktige begreper

typisk for alpine landformer er tinder, egger og botner og dannes ved at botnbreer skjærer seg inn i en fjellhøyde fra minst tre forskjellige sider.
sammenhengende dekke av steinblokker som er løsnet fra underlaget ved issprengning; også kalt blokkmark. Blokkene er ofte sortert etter størrelsen og dekker berggrunnen over en viss høyde i fjellet. På Vestlandet har blokkhavet noen steder en klar nedre grense som kan representere isoverflaten på et visst stadium under siste nedising. Andre steder viser flyttblokker ovenpå blokkhavet eller løsmassene at innlandsisen gikk over området.
halvsirkelformet eller gryteformet forsenkning innerst i en dal, dannet ved iserosjon, gjerne med en innsjø eller bre. Meget vanlig i høyfjellet i Norge.
isbre som ligger i en halvsirkelformet forsenkning innerst i en dal.
delta som ble dannet på slutten av istiden der elver dannet av smeltevann fra isbreen rant ut i havet. Deltaflaten ligger høyere enn dagens havnivå ettersom landet har steget i tiden etter at deltaet ble bygd opp på slutten av istiden.
åpning i fronten av en isbre der smeltevannselva kommer fram.
transport av løsmateriale langs bunnen av ei elv ved at stein og grus ruller og hopper i strømretningen.
tørt gjel, en dyp og trang dalkløft med nesten loddrette vegger. Det klassiske eksemplet er Grand Canyon i USA, og i Norge kan Jutulhogget stå som et eksempel. Slike store gjel kan også finnes under vann, f. eks. på kontinentskråningen.
bre som følger en dal.
den innerste delen, avslutningen av en breerodert dal, markerer overgangen til for eksempel en vid, paleisk dal eller en fjellvidde.
smalt, innsnevret, trangt parti i en dal, hvor breerosjonen har vært mindre enn ovenfor og nedenfor klypa.
avsetning dannet der en elv munner ut i en innsjø eller i havet. Avsetningen bygges opp til vannflatens nivå og tar form av en lav, nesten flat elveslette, vanligvis som en trekant eller vifte der spissen peker oppover elva. Et delta har ofte en rekke mindre elver som grener ut fra hovedelva. I et lengdesnitt vil deltaet ha en karakteristisk oppbygning med skråttstilte frontavsetninger mellom horisontale topp- og bunnlag. Betegnelsen ”delta” ble benyttet av Herodot i den 5. århundre f.Kr. for det flate lavlandet ved utløpet av Nilen, og navnet kommer etter formen på den greske bokstaven D. Ved slutten av siste istid ble det lagt opp store grus- og sandavleiringer som delta fra smeltevannselvene.
smalt, kvasst fjellparti, gjerne utformet mellom to dal- eller botnbreer.
erosjon i berggrunn eller i løsmasser forårsaket av rennende vann.
slette (”øyr”) av sand og grus lagt opp av ei elv. Sletten er den lavestliggende og flateste delen av dalen og blir av og til oversvømt (flomslette).
rygg av morenemateriale lagt opp foran den nedre enden av en isbre, i direkte kontakt med iskanten. Hvis breen smelter vekk, vil endemorenen stå frem som en voll av steinblokker, grus, sand og leire. Der hvor breen ender i sjøen, vil morenematerialet bli lagdelt og bestå av både usortert morenemateriale og sortert sand og grus avsatt fra iselver. Da den store innlandsisen trakk seg tilbake etter siste istid, ble det lagt opp store avleiringer foran brefronten. Slike randavleiringer kan sees mange steder i Norge, f. eks. som Raet gjennom Østfold og Vestfold.
nedslitning av landflaten ved naturlige prosesser. Erosjon omfatter alle geologiske prosesser hvor materiale på jordoverflaten løsnes, oppløses, og forflyttes fra et sted til et annet med rennende vann, havstrømmer, vind og isbreer. Erosjon kommer av latin, erosio, avgnaging.
lang, jevnsmal og ofte forgrenet havarm med høye, bratte sider, dannet ved at havet har fylt deler av en isbreutformet fordypning. Fjorden er ofte mange hundre meter dyp, men med en grunn terskel mot havet utenfor. Landet omkring den innerste delen av fjorden utgjør ”fjordbotnen”.
innsjø begrenset mot en fjord ved en terskel av sandterrasser. Fjordsjøen har på et tidligere stadium av landhevningen har vært en del av fjorden.
blokker og steiner som er blitt transportert langt vekk fra der de opprinnelig hørte hjemme. De kan være helt forskjellige fra berggrunnen de ligger på. Uttrykket brukes mest om store steiner som er transportert av isbreer og drivis og ble liggende igjen da isen smeltet eller landet hevet seg. De største flyttblokkene kan veie over 100 tonn. Ved å oppspore opprinnelsen, kan vi få verdifull informasjon om hvordan ismassene eller drivisen beveget seg.
år fast stoff smuldrer opp under påvirkning av temperaturforandringer eller løses opp i vann. Sammen med erosjonen utformer forvitringen landskapet: Bergartene smuldrer og blir oppløst, og de eroderende kreftene sørger for å transportere det bort. Forvitring kommer av tysk ”verwittern”.
jevn til småkupert landoverflateflate utformet i Norge og tilstøtende landområder tidlig i tertiærtiden og tidligere under et klima som var varmere enn det vi har i dag. Paleisk kommer av gresk ”palaios” som betyr gammel.
småkupert terreng med lave høydedrag, ofte med bratte sider ned mot forsenkningene som skjærer gjennom landskapet. Høydeforskjellene mellom toppene og forsenkningene er oftest bare fra noen få meter og opp til noen titalls meter.
sidedal, dannet ved iserosjon som munner ut høyt oppe i en bratt dalside i et dalføre.
sidefjord, dannet ved iserosjon hvor bunnen munner ut oppe i siden på hovedfjorden, det vil si at den hengende fjorden er grunnere enn hovedfjorden.
den mest markerte morenelinjen i Norge, dannet ved et breframstøt for om lag 10 600 år før nå. Morenelinjen kan spores stedvis landet rundt. Rundt Oslofjorden kalles denne morenelinjen Raet, og består av en til flere parallelle rygger med morene, grus og sandmasser på begge sider av fjorden. Ryggene er nær sammenhengende fra Halden til Moss og fra Horten til Brunlanes sør for Larvik, hvor det stikker ut i havet.
ismasse som dekker store deler av et kontinent, som f. eks. i Antarktis og på Grønland.
masse av snø og is i bevegelse.
avsetning av morene, stein, grus og sand, dannet langs fronten av en bre. I mange tilfelle er avsetningene avsatt der breen munnet ut i havet og fra elver som strømmet inne i eller under breen.
glatt og jevnsidet sylindrisk fordypning i bergoverflaten dannet ved sliping med en stein (”rivestein”), som vannet har satt i roterende bevegelse. Jettegryte kommer av ordet jette som betyr kjempe.
den delen av forvitringen som foregår ved oppløsning og/eller mineralogisk omdanning. Kjemisk oppløsning kan være fullstendig (som f. eks. ved forvitring av kalkspat, der hele mineralet blir ført bort i vandig løsning) eller ufullstendig (som ved feltspat, hvor kaliumioner og kiselsyre fjernes, mens resten ligger igjen som uoppløselige leirmineraler).
fra tid til annen blir en meandersving, en S-formet del av elva på en elveslette avsnørt fra resten av elveløpet, og det avsnørte vannet som dannes kalles kroksjøer.
leire som ved risting, støt, omrøring eller overbelastning plutselig forandrer karakter fra fast til flytende. Leirtypen er utbredt i den delen av landet som ble oversvømt av havet ved avslutningen av siste istid, f. eks. i Østlandsområdet og Trøndelag. Den er ofte årsak til leirskred i bebygd område. Kvikkleire er liksom leire ellers, bygget opp av leirmineraler som har form som små flak. Til vanlig holdes flakene sammen i en struktur som minner om et korthus der leirmineralene står kant mot flate og holdes sammen ved elektrostatiske krefter i det salte porevannet rundt dem. I tidens løp kan imidlertid saltet vaskes ut, og korthusstrukturen bli ustabil. Ved risting kan leirmineralene slemmes opp i porevannet og det hele flyte av gårde som en velling.
landområde som en gang har ligget under havets nivå, og hvor det i den perioden ble avsatt så mye leire at ujevnheter i den underliggende berggrunnen til dels er utjevnet av tykke lag av denne marine leiren.
grensen mellom næringsområdet og tæringsområdet på en isbre.
høyeste nivå som havet har hatt på et sted etter at det ble fritt for is ved slutten av siste istid. Forkortes gjerne ”MG” og bestemmes ved høyden av strandhakk, strandlinjer og breelvdelta, ofte med rester etter marine dyr. Årsaken til at havet sto høyere ved slutten av istiden er at hele landplaten ble presset ned ved vekten av ismassene. Så snart isen hadde forsvunnet fra kystområdene, rykket havet inn. Den beste jorda for landbruket i Norge ligger under den marine grense, gjerne på sand- og leiravleiringer dannet da området var oversvømt.
leire avsatt i havet. På grunn av landhevningen etter siste istid er store områder med marin leire i dag tørt land, særlig på lavereliggende deler av Østlandet og ved Trondheimsfjorden.
en av en serie naturlig dannede, regelmessige buktninger i en elv som renner over et bredt og meget slakt hellende underlag av løsavleiringer. Slyngene vokser sidelengs og flytter seg også nedstrøms etter hvert som tiden går. Meandrer dannes når elva eroderer eller graver seg utover i yttersvingene hvor det er dypest, og vannet har størst hastighet. I innersvingene, hvor vannet strømmer langsommere, legges det opp materiale som en banke av grus og sand (innersvings- eller elvenesbanke). På denne måten vokser elveslyngene seg utover mot sidene, med smale tanger i mellom. Under flom vil elva kunne ta en snarvei og bryte gjennom elvebredden med et nytt leie. Slik kan det bli store skader på dyrket mark. Den avsnørte elveslyngen kan bli til et bueformet tjern (kroksjø) som fylles opp og vokser til med myr. Meander kommer av gresk Maiandros som er et tidligere navn på Menderes-elva i Tyrkia.
nedbrytning og smuldring av den faste berggrunnen til mindre fragmenter ved frostsprengning, saltsprengning, vekst av planterøtter, vannabsorpsjon, rask oppvarming og andre rent fysiske prosesser som ikke omfatter kjemiske forandringer.
løst, usortert materiale som blir liggende igjen etter at en isbre har smeltet. Der morenejorda inneholder bløtere skifer, kalk og sandstein, kan den bli meget fruktbar, slik som f.eks. i området mellom Mjøsa og Tyrifjorden. Morenejorda består av usortert blokk-, stein-, sand-, silt- og leirmateriale ført med en isbre eller direkte avleiret av den (morenemateriale). Morenejord mangler vanligvis lagdeling, de enkelte steinene er skarpkantet og kan ha skuringsstriper.
den øvre delen av en isbre, ovenfor likevektslinja hvor isbreen legger på seg snø og ismasser.
kappe av is eller bremasse som ligger på et høytliggende, flatt fjellunderlag og sender utløpere ned i dalene omkring. I Norge kjennes denne bretypen som Folgefonna, Hardangerjøkulen, Fresvikbreen, Jostedalsbreen, Gjegnalundbreen, Svartisen, Blåmannsisen og Okstindbreen. Mange av disse ligger på den paleiske overflaten.
når steinblokker løsnes og fjernes under en isbre. Dette skjer særlig på lesiden av knauser med sprekker som vannet kan trenge inn i og utvide seg ved frysing.
prosess som skjer under en isbre som gjør bergoverflaten glatt og jevnt. Den fineste poleringen oppstår når smeltevann med stein og grus renner over berggrunnen under breen.
del av den mest markerte morenelinjen i Norge, dannet ved et breframstøt for om lag 10 600 år før nå. Morenelinjen kan spores stedvis landet rundt. Rundt Oslofjorden kalles denne morenelinjen Raet, og består av en til flere parallelle rygger med morene, grus og sandmasser på begge sider av fjorden. Ryggene er nær sammenhengende fra Halden til Moss og fra Horten til Brunlanes sør for Larvik, hvor det stikker ut i havet.
liten dal, kløft eller renneformet forsenkning som går rett nedover en skråning og er utformet av rennende vann i løsmasser. I leire, silt og finkornet sand dannes raviner som små skar eller daler med V-formet tverrsnitt. Under regnvær eller i snøsmeltningen kan det gå en bekk langs bunnen av ravinen. I Norge finner man ravinelandskap i leire særlig i Trøndelag og i Østlandsområdet. På Romerike er det foreslått vernet et ravinelandskap ved elva Vikka sør for Gardermoen.
form for forvitring av berggrunnen ved at planterøtter trenger inn i sprekkene og utvider dem. Når plantene vokser, vil røttene utvide seg med stort trykk. Dette kan føre til at berget blir delt opp i blokker som heves etter hvert som det bygger seg opp jord og mer røtter under dem.
overflateform utformet i berggrunnen under en isbre, mest tydelig der isen har møtt en forhøyning og omformet den. Har gjerne en slakk, isskurt støtside mot isbevegelsen og en tvert avkuttet, uregelmessig leside hvor isen har plukket ut steinblokker. Formen vil være avhengig av sprekkeretningene i berget. Kalles også ”roche moutonnée” og ”saueskrottberg”.
karakteristisk landform som vi finner fra Lindesnes til svenskegrensen, og kjennetegnes ved at en relativt jevn grunnfjellsoverflate heller svakt mot kysten. Det som i innlandet er åser og forsenkninger, blir ved kysten til øyer og smale sund, kalt ”kiler”.
oppstår når stein som er fastfrosset i en isbre dras over bergoverflaten og avsetter merker, som oftest skuringsstriper i fjellet.
små partikler av mineraler eller organisk stoff som holdes oppe av strømvirvlene i en elv og som transporteres av elvestrømmen.
istykkerbrytning av bergoverflater som skyldes raske temperaturforandringer. Mekanismen trekkes i dag i tvil, og eksperimenter har imidlertid vist at stein ikke bryter i stykker ved rask opphetning og avkjøling. Og dersom mekanismen hadde vært reell, burde man vente at Månens overflate viser store masser av solsprengt stein, noe man ikke finner.
brem av lavt land og grunne havområder, med et mylder av små holmer og skjær langs kysten, gjerne med bratt overgang til høyereliggende land innenfor. Finnes i Norge fra Rogaland til Vest-Finnmark.
høy og spiss fjelltopp dannet i områder som har vært dekket av isbreer, også kalt horn. Opptrer der hvor tre eller flere botnbreer har erodert seg inn i en fjellmasse og nesten møtt hverandre.
når berggrunn tæres bort slik at trykket på de underliggende bergartene minker. Denne trykkavlastningen forårsaker forvitring i form av avflaking eller avskalling av berggrunnen. Bergartene løsner og flakes opp i skall, plater eller kulerunde skjell lik en løk.
nedre del av en isbre, nedenfor likevektslinja hvor breen minker.
dal med bratte, parallelle sider og jevnbred, flat bunn. U-dalen er utformet ved erosjon av en strømmende isbre. Navnet skyldes at dalen kan ha et tverrprofil som minner om bokstaven U. I lengdeprofil kan den vise en rekke trinn med avsatser, terskler, dalklyper og fordypninger.
landformer som er utmeislet etter landhevningen i tertiær og under istidene i kvartær. Består av V-daler, og landformer dannet av isbreer som U-daler og alpine landskap.
dal med V-formet profil, dannet ved elveerosjon. Langs dalsidene er det gjerne mye løst steinmateriale som glir ned mot elva hvor det males i stykker og fjernes med strømmen.
vide, relativt flate landområder over eller under skoggrensen. I Norge er det en rekke vidder av forskjellig alder. Den viktigste er restene etter en gammel overflate som ble dannet ved forvitring i begynnelsen tertiærtiden og tidligere. Hardangervidda er for eksempel en gammel erosjonsflate som er dannet før kambrium (”subkambriske peneplan”) og som er blitt avdekket ved senere tiders erosjon.
fellesbetegnelse på prosesser som foregår på jordas overflate: forvitring, erosjon, transport og avsetning (sedimentasjon). De ytre geologiske prosessene forsøker å jevne ut jordas overflate. De fjerner materiale fra høytliggende steder og transporterer det nedover, inntil det til sist avleires i havet. Drivkraften er overveiende solenergien, som styrer vannets kretsløp og klimaet.

Nettressurser